Tag Archives: Kulturarv

Koftekaos og andre symbolske drakamper

Det har de siste dagene rast en debatt i Tromsø og i samiske miljøer om Kiwi-kjedens bruk av neongrønne ”same”-kofter på helgens årsfest for alle Kiwi-ansatte. Var det et hån mot det samiske folk, en latterliggjøring av samer som sådan, eller var det harmløs moro og heller en mulighet for å bygge broer og være imøtekommende?

Motsetningene er like steile innad i de samiske miljøene, som mellom samer og andre nordmenn. Det er derfor synd at debatten får et preg av å handle om samene mot storsamfunnet. Enkelte personer føler seg krenket, men kan de være krenket på vegne av det samiske folket, når representanter for dette folket er uenige?

Hendelsen i Tromsø knyttes opp mot protestene mot den finske turistindustriens (mis)bruk av samiske kofter og andre samiske symboler og kulturelle uttrykk (se bl.a. bildet under). På den ene siden protesteres det mot at turistindustrien sprer stereotype bilder av samisk kultur, mens det på den andre siden gjøres opprør mot at turistindustrien ikke bruker kulturen på ekte vis. Hva er riktig, autentisk og ekte? Finnes det én slik opprinnelig og autentisk samisk kultur?

En autentisk samisk konge? Fremstilling av en fordrukken same på et av spille kortene fra Harri Mukonen Ky (se http://boreale.konto.itv.se/rovaniemi.htm).

Andre linker:
pål hivlands blogginnlegg,
nordlys nett-debatt
,
Elin Anita Sivertsen: master oppgave om unge samers idtentitet i dag

Magne Hovdens debutroman Sameland

Og apropos samer og turistnæring:
Magne Hovdens debutroman Sameland (2010) er en humoristisk og surrealistisk fortelling om utnyttelse av den samiske kulturen i turistøyemed. Etter å ha lest om situasjonen i Finland fremstår dessverre ikke boken så surrealistisk likevel…

Legg igjen en kommentar

Filed under etnisitet, Historieproduksjon, Kulturarv, Mangfold, samer, Turisme

Ødemarkens møte

Foto: Hege Skalleberg Gjerde

Vi kjenner etter hver godt til Knut Hamsuns sterke nasjonalisme, hans lefling med nazismen og hans sterke motstand og skeptisisme mot jødene. Forholdet hans til samene er imidlertid ikke alltid like godt belyst, selv om samer og det samiske har en ganske sentral plass i romanen Markens grøde fra 1917 som også førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.

Hamsuns holdninger til samene er det ikke tatt et like sterkt oppgjør med. Kanskje fordi det ikke ses på som like rystende. Samene blir ikke direkte utpekt som uønskede, men det gjennomsyrer hele boken at samene representerer en opposisjon til Isak og sivilisasjonen; de står for mystikk og trolldom og naturkrefter. De fremstilles også som smiskende, tiggende og sleipe. Dette viser ganske enkelt normen for hvordan samfunnet så på samene den gangen, og det å se samene som representanter for natur fremfor kultur har fulgt oss lenge.

I Markens grøde får vi lese om Isak som tar seg til rette i det som for ham er en ødemark. ”Skal du bo her for godt?”, spør en same Isak, som med den største selvfølge har slått seg ned der han fant det best. Med hardt slit og svette tar han naturen i besittelse ved å kultivere den og gjøre den til sin. Men hvorfor blir den hans? Har ingen andre svettet og slitt i denne ødemarken før ham? Og er den virkelig så øde?

Det samiske kulturlandskapet er radikalt annerledes enn det vestlige. Vårt vestlige skille mellom natur og kultur gir ikke samme mening fra et tradisjonelt, samisk ståsted. Samene blir, fra et vestlig perspektiv, oppfattet som usynlige, som om de går i ett med (i pakt med) naturen. Områder hvor samer har utnyttet ressursene har derfor blitt sett på som ”tomme”, ”ledige”, ubrukt og ubebodd. Dermed fremstår de som ødemarker med uutnyttet potensial og med tilgjengelige ressurser.

For eksempel kommer dette tydelig frem som problematisk med verdensarvstedet Laponia i Sverige. Laponia er et såkalt kombinert verdensarvsted, der både natur og kultur vernes side om side. Den samiske reindriftkulturen er således fredet parallelt med ”ødemarken” samene bruker og lever i!

Den vestlige ideen om at urørt natur skal vernes og bevares ved hjelp av menneskers inngripen er dels et paradoks i seg selv. Et større paradoks er imidlertid at dette naturlandskapet ikke er så urørt i utgangspunktet.

I Laponias ”ødemark” møtes derfor kultur og natur, vestens ideologi og samisk praksis, ville rovdyr og tamme reinsdyr, (øko-)turister og industriell reindrift. Potensialet for konflikt er dermed stort. Kan man egentlig lykkes med å frede en levende kultur? Og har UNESCO og svenske myndigheter forstått det samiske kulturlandskapet når de freder det som ødemark?

Anbefaler å lese:

Markens grøde av Knut Hamsun

Kristin Jernslettens artikkel om det samiske i Markens grøde (Nordlit nr. 13).

3 kommentarer

Filed under Kulturarv, Kulturlandskap, samer